Denne bloggen handler i utgangspunktet om meg og krimbøkene mine, om et fiksjonsunivers.
Det følgende tar utgangspunkt i promofilmer jeg har laget for “Bare du som passer på”, som du kanskje har sett. Disse ble også brukt som del av en eksamensbesvarelse i et 15 studiepoengs emne ved Universitetet i Sørøst Norge (USN). Prosessen som der fant sted der viser at virkeligheten noen ganger overgår fiksjonens verden. Kanskje blir det en krimhistorie ut av det til slutt, hvem vet, eventuelt en moderne versjon av Josef K sine opplevelser i Kafkas Prosessen.

I 2017 begynner jeg, som et resultat av utdanningsdirektoratets satsing på videreutdanning for lærere, på studiet Digital Mediedesign ved USN. For å få en praktisk og matnyttig tilnærming til studiet bruker jeg min egen forfattervirksomhet som utgangspunkt for eksamensbesvarelsen i to av emnene ved studiet. I Grafisk design jobber jeg med logo til eget forlag, som også senere blir brukt ved utgivelse av “Bare du som passer på”. Jeg får karakteren B. Når jeg skal fordype meg i Film15 ønsker jeg å lage en promo-kampanje til samme bok. For å få idéen godkjent leverer jeg en prosjektbeskrivelse. Den skal være på ca 500 ord, hvor jeg presenterer mine tanker og hvordan jeg tenker å gå frem:

 

Den vanskelige delen av en bokutgivelse dersom boken kommer ut på et lite eller eget forlag, er markedsføringen. Det er de store forlagene som eier bokhandlerne, og kampen om plass i hyllene der er vanskelig, nærmest umulig. Til prosjektoppgaven ønsker jeg å lage promofilmer for boken. Disse skal publiseres på sosiale medier og hvor (økt) salg er målsettingen. Jeg vil arbeide ut fra problemstillingen:

Hvordan lage promofilmer for en bok på sosiale medier?

Jeg skriver videre:
Jeg har allerede laget en musikkvideo til bokutgivelsen. Jeg vil bruke klipp fra denne i promofilmene. I tillegg vil jeg gjøre nye opptak, samt bruke andre opptak jeg har gjort. Plotet i boken går tilbake til krigens dager. Derfor vil jeg også bruke arkivmateriale, både bilde- og lydmessig, som illustrerer dette. Filmene vil bli laget som en kampanje, tre eller fire i antall, med varierende fokus og innhold. Gjennomgående for alle vil være musikk, lydeffekter og grafisk uttrykk.

Emneansvarlig for Film15 mailer prosjektbeskrivelsen videre til andre faglærere samt hovedansvarlig for selve studiet, med kopi til meg og med ønske om eventuelle innvendinger. Det kommer ingen, prosjektbeskrivelsen er godkjent.
Til eksamen leverer jeg en utdypende teoretisk rapport på de krevde ca 3000 ord, tre promofilmer med varierende fokus, en musikkvideo samt en ekstra promo som viser hvordan en slik kampanje kan bli vist på et kjøpesenter. De tre hovedpromoene og musikkvideoen kan sees ved å klikke på bildene under under.

             

Vurderingskriteriene for filmen(e) er beskrevet i eksamensoppgaven:
* Vise forståelse for fortellerteknikk og dramaturgi i film
* Vise forståelse i bruk av kamera, lys, lyd i film
* Vise innsikt og praktiske ferdigheter i filmredigering

Når sensur faller får jeg en D. Omskrevet til norsk betyr en D følgende: Akseptabel prestasjon med noen vesentlige mangler. Kandidaten viser en viss grad av vurderingsevne og selvstendighet. Jeg mener besvarelsen fortjener bedre, men det er når jeg ber om en begrunnelse at den store overraskelsen kommer. Den innledes med at selve håndverket, eller utførelsen av promoene tilsier en karakter A eller B. Men fordi jeg har levert promoer som inneholder klipp som ikke er innspilt i eksamensperioden (musikkvideoen er innspilt om sommeren, eksamen er om vinteren), vil sensor ikke godkjenne disse. Det skrives videre at det har vært vurdert å stryke meg på grunn av juks (av samme årsak), men at “tvilen skal komme meg til gode”. Derfor får jeg karakteren D. Sensor har altså helt sett bort fra det jeg har skrevet i prosjektbeskrivelsen; at jeg vil bruke klipp fra musikkvideoen og lage en kampanje. Jeg påklager derfor karaktersettingen.

Ordlyden i min klage fører til at det tydeligvis er tvil om hvorvidt jeg klager på et formelt grunnlag eller på selve karakteren. Seksjon for eksamen og avdeling for utdanning og studiekvalitet koples inn. De har tydeligvis lest min opprinnelige motargumentasjon. I sin redegjørelse bruker de helt andre argumenter enn opprinnelig sensor og konkluderer med at alt er gjort riktig fra sensors side. Kronargumentet er at jeg ikke har lastet opp manus/storyboard eller lagt ved prosjektbeskrivelsen som dokumentasjon på arbeidsprosessen i selve oppgaven. Akkurat der er jeg guilty as charged, men jeg regner med at sensorer og andre som jobber ved UNS, som for eksempel på avdelingene seksjon for eksamen og avdeling for utdanning og studiekvalitet, har studiepoeng nok selv til å forstå at en prosjektbeskrivelse må ha vært levert for å få ta eksamen og at den ligger som opplastet dokument der eksamensoppgaven krever at den skal lastes opp. De avslutter uansett med at jeg fremdeles kan klage på selve karakteren. Jeg går i tenkeboksen, det er vanskelig å slå seg til ro med opprinnelige sensors insinuasjon om at jeg har fusket. Videre at besvarelsen min ville fått en A eller B hadde bare prosjektbeskrivelse vært lest. Jeg ender med å be om ny vurdering og det er da det virkelig begynner å bli interessant.

Når ny karakter kommer er sensur satt til F. Fra en sensor som egentlig mener at besvarelsen er en A eller B, har jeg nå strøket. En F tilsier en prestasjon som ikke tilfredsstiller de faglige minimumskravene. Kandidaten viser både manglende vurderingsevne og selvstendighet.
Jeg er forundret, men det er ingenting imot følelsen jeg får når begrunnelsen kommer. Denne gang er det to sensorer som har vurdert besvarelsen, og USN klarer det kunststykket at de gir oppgaven til to ansatte ved USN. Til alt overmål jobber de to ved samme institutt som opprinnelig sensor. Det mest hårreisende er imidlertid den nye begrunnelsen i seg selv. Gjennom hele prosessen, og senest i min egen begrunnelse for å ønske ny vurdering, skriver jeg at det er neglisjeringen av prosjektbeskrivelsen som er årsak til klagene. Likevel gjentar det samme seg her. Den nevnes ikke med et ord. Og for tredje gang i prosessen kommer nye argumenter for satt karakter, og denne gang er de spesielt kreativ. Sensorene tar overhodet ikke utgangspunkt i vurderingskriteriene eksplisitt gitt i oppgaven. Isteden tar de utgangspunkt i hva de selv mener problemstillingen betyr. Min tolkning er godt beskrevet både i prosjektbeskrivelse og ikke minst i rapporten. Intensjonen er å belyse hvordan det er mulig selge en bok (litteratur) via filmer på sosiale medier, noe som ikke har vært gjort i særlig grad tidligere. Sensorene gjør imidlertid sin egen, helt uavhengige tolkning av problemstillingen, til at den antyder at det er filmproduksjon som sådan som skal undersøkes. Det er for meg helt umulig å forstå hvordan de klarer å trekke den kaninen opp av hatten, men de utfører kunststykket. De to nye sensorene problematiserer også at det er levert flere filmer, og konkluderer med at besvarelsen ikke svarer på oppgaveteksten. Dette betyr at heller ikke disse to har lest prosjektbeskrivelsen. De sensurer helt i blinde etter egne vurderingskriterier og egne tolkninger av min problemstilling. Det er godt gjort i en klagesak.

Slaget er egentlig tapt, men jeg klarer ikke å slå meg til ro med utfallet av prosessen. Jeg sender en mail til alle som har hatt befatning med saken min, hvor jeg ber USN om å ta lærdom av prosessen så det ikke skjer det samme med andre studenter. Dette resulterer i et svar om at saken min skal vurderes på nytt – i en instans som heter klagenemda. Jeg blir igjen oppstemt og får en tro på at nå må jo USN som institusjon se det urimelige i prosessen. Men det er herfra og ut at det hele får Kafka-aktige proporsjoner. Selv om det er en uavhengig instans som kalles klagenemda som skal se på saken min, er det gjennom det som tydeligvis er en underavdeling av avdeling for utdanning og studiekvalitet, nærmere bestemt seksjon for studiekvalitet og analyse, at kommunikasjonen nå foregår. Jeg tar for gitt at det hele likevel er en sak hvor klagenemda er en upartisk instans. Når jeg får en mail om at jeg kan, dersom jeg ønsker det, møte foran klagenemda og fremføre min sak, får jeg ytterligere tro på systemet. Når det i den påfølgende setning i mailen skrives at om det ikke passer så kan jeg skrive et partsinnlegg i stedet, gjør jeg det. Jeg er tilbake i full jobb og prioriterer arbeidsgiver. Jeg skriver derfor et grundig partsinnlegg hvor jeg går gjennom prosessen fra begynnelse til slutt. Jeg avslutter med følgende:

Jeg ber om at besvarelsen min, som jeg ikke mener er uten mangler, men langt bedre enn den opprinnelige D, noe også opprinnelig sensor innleder med, blir vurdert på nytt ut fra hva jeg skriver i prosjektbeskrivelsen, i henhold til vurderingskriteriene og av sensorer som på ingen måte ikke har kollegial tilknytning til fakultetet.

Når datoen for behandling av min sak kommer er jeg derfor naturligvis spent. Overraskelsen er derfor stor når saken min blir utsatt, fordi klagenemda ønsker mer informasjon. Fra seksjons for studiekvalitet og analyse blir jeg bedt om å oversende prosjektbeskrivelsen. Dette dokumentet er slik jeg ser det sakens kjerne, som jeg har referert til i all korrespondanse og som har vært vedlegg i det meste av samme korrespondanse. Nå etterspør altså seksjon for studiekvalitet og analyse dette dokumentet. Jeg sender over dokumentet, ikke til klagenemda, for de vet jeg ikke hvem er, hvordan opererer eller hvordan kontakte, men til seksjon for studiekvalitet og analyse, og presiserer at det er akkurat dette dokumentet som ble sendt ut til emneansvarlig før eksamen og som var godkjent. Ny dato for behandling av saken blir satt. Dagen etter behandling får jeg brev via digipost, ikke fra klagenemda, men igjen fra seksjon for studiekvalitet og analyse. Konklusjonen virker først lovende. De skriver at jeg;

“..anfører at det ikke er samsvar mellom godkjent prosjektbeskrivelse og begrunnelse for sensur.”

Dette er jo det jeg har sagt hele tiden, og klagenemda ser ut til å fått det med seg. Men fortsettelsen er like deprimerende som den er urovekkende:

“Nemda finner også at det er godtgjort at fakultetet og sensor har forklart og godtgjort at vurderingen av studentens besvarelse er gjort i henhold til de kriteriene som er angitt i oppgaveteksten og den godkjente prosjektbeskrivelsen”.

Nå er jeg usikker på om jeg skal le eller gråte. Klagenemda mener at fakultetet og sensorer har vurdert det riktig når de har gitt meg endelig karakter F. De inkluderer til og med i begrunnelsen at det er gjort i henhold til de kriteriene som er angitt i oppgaveteksten og den godkjente prosjektbeskrivelsen! Hvordan i all videste verden får de det til da det ikke står NOE om verken vurderingskriterier eller prosjektbeskrivelsen i NOEN av sensorenes begrunnelser?

Så der står saken. Jeg vet at klagenemdas dom er endelig. Jeg har likevel prøvd å få dem i tale, ved å henvende meg til seksjon for studiekvalitet og analyse, uten å få svar på gjentatte mail. Det er som om denne nemda lever kun som et slags beskyttet diffust organ et eller annet sted i USN sin ytre sfære. Og det er jo betenkelig at min kommunikasjon med klagenemda har gått gjennom seksjon for studiekvalitet og analyse, som i all korrespondanse har fremstått som min motpart i denne saken.
Jeg må nå lage ny eksamensfilm(er). Jeg har meldt at det ønsker jeg å gjøre i form av en minidokumentar over samme lest som Michael Moores dokumentarer, om prosessen i min klagesak. Forespørsler om intervjuer går ut snart. Så spørs det da om USN lar meg få lov til det. Skjer det vil både film og promoer bli tilgjengeliggjort her etter hvert.
Da er det er slik jeg ser det helt på sin plass å avslutte med et sitat fra Marcellus i Shakespeares Hamlet, og ønske USN god bedring.

Something is rotten in the state of Denmark.